Language
HIAWATA // 15 års jubileum m/gjester // Kampen Bistro
For 15 år siden kom Hiawatas legendariske skive "These Boys and This Band is all I Know" ut. En skive hvor kanskje tittelen har betydd mer for folk enn musikken(?). Men også hjemmet til Hiawata-klassikere som «Valley Boys», «Suburbs» og «That´s the Spirit». Sammen med tittelen, låtene, coveret til Erika Luther, og med et dryss av det da upolerte geniet til Kenneth Ishak – er dette albumet en kultklassiker i norsk indie. Det skal vi feire 12. april når Hiawata spiller skiva fra start til slutt!
Tickets Not Available
order
Tickets not available anymore
Event information
Med seg på laget har de et knippe samtidige stjerner som vil covre Hiawata. Hold på fletta, for bekreftet er:
Kaja Gunnufsen
Ingeborg Selnes
Dylan Mondegreen
Monzano
Local Store
Se opp for flere gjester!
These boys and this band is all I know. (av: Tore Løchstøer Hauge)
En tittel stjålet fra en linje fra en Ugly Kid Joe-låt, og en referanse som sier mye om hvor langt nede i vår egen verden vi var, og hvor lite vi tenkte på noe annet enn disse guttene og dette bandet.
Da These Boys and This Band-skiva kom ut i 2009 var det til relativt varierte anmeldelser. Noen overbegeistrede fra indiestedene og litt mer lunket fra steder som Lydverket. Vi hadde kanskje gjort det litt vanskelig for oss selv med en god hype fra lovende utgivelser årene før og ikke minst Valley Boys-singelen som fikk kjørt seg godt på P3. Så fallhøyden var stor. Sett i ettertid så hadde de vel rett også, den er kanskje ikke helt perfekt, men en skive etter vårt hjerte i 2009. Umiddelbar, upolert, emosjonell og litt naiv.
Så har vi vel aldri vært så opptatt av at ting skal være perfekt hverken på scenen eller i studio så lenge det er gøy, og det er kanskje det som gjør den litt spesiell. «Perfection is a fault» som Billy Corgan sier sitert gjennom Hiawata-gitarist Håkon Hagen.
Spilt inn med Kenneth Ishak (Beezewax) som produsent husker vi det som ekstremt fine dager hvor alt var lov, hvor Kenneth og venner som Sjur Lyseid (Little Hands of Asphalt/Flight Mode) ble invitert med, og det var null stress å ta to uker fri for å lage et album og drikke på kvelden. Eller ettermiddagen. En deilig tid hvor et indielabel som Sellout kunne betale for at et lite band skulle i studio. Men selv om skiva ikke er noe tradisjonelt mesterverk så ble den likevel litt større enn seg selv.
Det er også den skiva folk alltid kommer tilbake til når de snakker om Hiawata. Eller når folk snakker til oss om Hiawata. Hvor mange samtaler folk har om Hiawata utenom oss er jeg usikker på.
Det er også den skiva som vi se dominere setlistene våre og som har flest låter vi føler vi ikke kan la være å spille. Vi ser jo også at det er den skiva folk lytter mest til av alle albumene våre. Så mener vel vi selv at vi har laget bedre greier senere, men kanskje ikke noe så spesielt som akkurat denne skiva.
For oss så er den også et bilde på noen av de beste årene hvor livet var at det var disse gutta og dette bandet som alt sentrerte seg rundt. Hvor det meste handlet om å lage musikk og spille konserter – og hjerte og smerte og nedturer og oppturer, men mest oppturer.
These boys and this band is all I know.
Organizer